LINDEHONNING
Lind er store blomstrende trær i parker, alléer og løvskog som gir viktig beite for biene i juli. Honningen er gyllen, med et tydelig medisinalt preg, og kjølende friskhet i avslutningen.
I SORTIMENT 2026
RØKTER: kristina mørk jacobsen
Kristina er biolog med stort hjerte for naturvern og biologisk mangfold. Hun har både sauer og bier på beite på hennes hjemsteds øy Veierland. Sauene har en viktig samfunnstjeneste i å holde landskapet åpent og tilgjengelig for biologisk mangfold - og ikke minst for hennes NM-gull premierte biers lindehonning-produksjon. Hennes 2025-honning er av flytende konsistens.
LANDSKAP: VEIERLAND I VESTFOLD
Veierland ligger i Oslofjordfeltet, et geologisk særpreget område med et usedvanlig rikt biologisk mangfold. Her vokser eldgamle lindetrær (Tilia cordata) i store bestander og preger landskapet med sin lange historie. I begynnelsen av juli fylles øya av den søte duften av lindeblomst som tiltrekker seg et yrende liv av bier og andre pollinerende insekter.
Kristina Mørk Jacobsen
SENSORISK KARAKTER
Lindehonning finnes både som flytende og rørt i konsistens. Som flytende har den en lys gyllen stråfarge med grønnlig skjær, mens som rørt er den smørkremfarget med en svakt grønn tone. Innslag av honningdugg kan forekomme og gi en dypere farge, uten å påvirke aromaprofilen.
Aromaen er tydelig og intens, noe kjemisk, med et preg av eukalyptus, mentol og kamfer. Balsamiske innslag følges av salvie, lime, mynte, røkelse og kvae. Smaken har en kjølende lang avslutning, med lett bitterhet mot grønne nøtter. Svakt astringerende.
LANDSKAP
Kalklind (Tilia cordata) dannet, sammen med alm, eik og hassel, noen av de første skogene som vokste fram i Norge i varmeperioden etter siste istid, for omkring 9 000–5 000 år siden. I denne perioden bredte varmekjære edelløvskoger seg over store deler av Sør-Norge. Etter hvert ble store områder ryddet til jordbruk, mens tømmeret ble brukt til blant annet båtbygging, og fibrene til tauverk.
I dag finnes det bare et par hundre kalklindeskoger igjen. De er små, fragmenterte og ligger hovedsakelig rundt Oslofjorden. Kalklindeskogene er svært rike på biologisk mangfold og regnes som et nærmest særnorsk naturfenomen. Norge har derfor et særlig ansvar for å bevare disse restene av gammel skognatur. Kalklindeskog ble i 2011 vernet som «Utvalgt naturtype» etter naturmangfoldloven, med egen handlingsplan for bevaring og skjøtsel.
Fra 1700-tallet begynte danske embetsmenn å innføre en annen lindetype, Tilia × europaea, en hybrid mellom småbladlind (Tilia cordata) og storlind (Tilia platyphyllos). Dette er parklinden som i dag finnes i mange parker, alléer og byrom. Arten er hardfør (H5), dyrkes helt opp til Vesterålen og er det vanligste bytreet i Norge.
Både parklind og kalklind er gode nektarkilder med svært like aromatiske egenskaper. Linden gir et viktig nektartrekk i juli, på et tidspunkt da mye annen blomstring er over. Nektarproduksjonen varierer imidlertid betydelig fra år til år, noe som gjør lindetrekket uforutsigbart. I Norge høstes derfor bare mindre mengder lindehonning. Stabil produksjon av sortshonning fra lind kommer hovedsakelig fra Sør- og Øst-Europa, samt fra større lindeskoger i Russland og Kina.
